Dyrekommunikasjon
Samtale med Misty
Eksempel på en Samtale:
Jeg skriver samtalen i "jeg" form, selv om dyrene ikke snakker direkte til meg!
Jeg får informasjon via alle mine sanser.
   
Kommunikasjonen  med Mitsi var en av de første samtalen jeg hadde. Jeg har hatt ca 400 samtaler etter Misty, men velger å la den stå som ett eksempel
Det jeg fikk vite om Misti var: Navn, alder ,rase og kjønn.  

Hest: Mitsi, 5 år, blanding av døl/kaldblods, hoppe
Eier: Odny Lisborg
Spørsmål:
Hva er det med låven? Hvordan er forholdet mellom eier og hest? Hva skjedde ved bekken, da du ble skremt?  Helse/trivsel?

Mitsi forteller:

Jeg er ei hoppe på godt og vondt! Er veldig sensibel og følsom av meg. Det skal så absolutt ikke mye til for å vippe MEG av pinnen. Jeg søker tryggheten, vil ha trygghet. Sensibel ovenfor nye ting/situasjoner. Jeg vil ha det godt og trygt rundt meg. Harmoni. Jeg er ikke sur eller gretten.
Jeg liker meg veldig godt her jeg er nå. Stallen er gammel. Det "henger" noe igjen der. Noe jeg "værer". Jeg blir veldig usikker av det. Jeg vil så absolutt ikke alltid inn der! Låven ligger like ved. Den er rød og stor.
Jeg skvetter ved passering. Jeg tripper og er urolig. Min sensible side kommer frem. Noen bor faktisk der!!!  Hvem?  Si til mamma at hun må stole på seg selv! Er hun redd,er jeg redd. Er hun usikker, er jeg usikker. Jeg liker å ha de andre hestene i nærheten av meg. Vil se de. Elsker å være ute. Frihet. Jeg er lykkelig ute blandt de andre hestene.
Jeg vil være mye ute, inne mistrives jeg. Blir stående å henge med hodet. Lyset blir slukket og mørket skremmer meg. Det er lavt under taket og ei lampe henger ned. Dempet lys.
Mamma forguder meg! Hun vil bare det beste for meg. Det hender hun unskylder meg og går god for meg;)
Starten på livet mitt var ganske tøft. Jeg var ikke noe verdt. Jeg var verdiløs. Det har preget livet mitt og sitter i enda. Jeg har behov for masse ros og kjærlighet. Trygghet og stabilitet, spesiellt på rideturene våre. Mamma kan være i variabelt humør, det påvirker meg! Det går som det vil, uavhengig av hennes dagsform. Hun påvirker meg mye. Ikke alltid så bra kombinasjon. Jeg kan være høyt oppe og langt nede.
I dag lider jeg ingen nød, er blitt en flott hest. Jeg liker turer med andre hester. Da er jeg i mitt ess.
Vi var på tur med andre hester. Skulle gå over en bekk. Det ble en liten kamp mellom oss. Rygge,ikke steile,bare nesten! Gode råd var ikke så gode der og da! Mamma taklet det ikke. Hun ble redd og usikker. Gjorde ting hun egentlig ikke ville. Jeg hekta meg fast i noe, stamper, stresser, redsel!
Du må glemme den episoden nå, jeg bærer ikke nag til deg. Jeg har glemt for lenge siden. Uansett hva du gjør så glemmer jeg fort og tilgir. Husk alltid det! Du er så veldig snill og god mot meg.
Helse: Jeg føler meg litt tung i kroppen. Spesiellt i fremparten. Har litt kort musklatur, korte steg. Rask i trav!!! Stiv i bakparten-lend. Nakke og skuldre. Jeg er redd for å skli! Jeg er ung og ikke så godt trent akkurat nå. Mye skjer i livet mitt. Du har ikke ødelagt noe for oss. Jeg forandrer meg ettersom tiden går, husk det. Litt hormonelle problemer?
I år har jeg fått ekstra julegodt. Det satte jeg pris på. Takk :o)
Jeg trener ikke til noe. Ikke sprang, dressur eller trav. Jeg er bare en tur- og kosehest. Familiehest. Blir ikke så ofte brukt. Får gå og late meg ganske mye, deilig.
Lever et godt hesteliv her. Preget av rutiner. Vi, eier og jeg, har et veldig nært og spesiellt forhold. Vi er litt like i sinn. Hun var min reddende engel som kom. Jeg er hennes reddende engel i livet.
EIER SIER:
 Mitsi er ei hoppe med godt humør, hun er sjelden sur og gretten - eller vrien på noen måte. Jeg har nå eid henne i 3 år - og er på stallen faste dager og faste klokkeslett hver uke, alle uker i året..Allikevel, stalleieren har det med å fore HVER gang rett før vi kommer.......Da hender det seg Mitsi er misfornøyd med å bli tatt ut av "mat-fatet" - men det er helt forståelig. (En problem-stilling vi har forsøkt å løse i lange tider, men til liten nytte - fores skal det.) Med unntak av dette, er da Mitsi en glad hest - og selv om hun gjerne skulle spist - kommer hun alltids tuslende - eller løpende, eller også bare står og venter- alt etter dagsform - når hun ser/hører meg. Som oftest hilser hun ved å enten vrinske eller humre, som selvsagt er veldig søtt....
 
Ellers kan hun være veldig sprek noen dager, da er hun stiv som en pinne - kjennes som en bombe som snart går av...og gjerne ekstra skvetten...Litt Action må til, tenker hun nok!  Vår-brunsten er et kapittel for seg...huff. Da er hun gjerne litt sprø, men i slutten av mai roer det seg ned. Under brunst ellers er hun ganske "normal" - men kan være litt ekstra "fantasifull". Så ja, hoppe på godt og vondt er nok dekkende!
 
(FØLSOM, LETT Å VIPPE AV PINNEN)
 
Å, ja...Mitsi er meget skeptisk til nye ting, nye omgivelser eller forandringer som er etter hennes mening totalt unødvendig...Har vi flyttet trille-båra et annet sted enn der den sto i går - daaaa må vi stoppe, trippe og gjerne rygge litt også - men det har blitt bedre siste året. Er det mye som skjer rundt henne, folk eller "trafikk" av annen art - MÅ hun bare stå den veien for å se hva som skjer. Uavhengig av om mor tilfeldigvis er opptatt med å børste henne, for eksempel. Plutselig "forsvinner" hesten, fordi hun måtte snu seg for å titte bak seg. Mystisk nok er det sjelden hun flytter seg, om jeg driver med bena hennes - og det er jo hensynsfullt ;)) - så en viss formening om hvor jeg befinner meg har hun nok. Veldig nysgjerrig av natur, og måååå stikke nesa si borti det meste - selv om det øyensynlig er noe skummelt i gjære! De fleste gangene ender med at hun hopper bakover, og trenger god tid på å bli overbevist om at ting tross alt går greit til slutt...
 
(SENSIBEL)
 
 Hun er følsom på mange måter, for omgivelser - og også i matveien. Stress, nye ting, brunst og endrede vaner forårsaker som oftest diarè - og dette gjelder også fôring. Små forskjeller i høy-kvalitet, jada - så er diarèen der igjen. Spretter raskt opp og ned i vekt - men dette vil jo ha noe med høyden hennes også å gjøre. Lav høyde, mindre vektfordeling.
 
(DÅRLIG START PÅ LIVET, LITE VERDT)
 
Mitsi ble unnfanget ved en tilfeldighet. Stalleier skulle egentlig bedekke ei annen hoppe med en registrert hingst - da karen med hingsten ankom gården med TO hingster på transport. Han var på vei til bestilt skogsarbeide, og hadde derfor med begge hingstene han brukte til denslags.
Moren til Mitsi var kommet i brunst - og derfor skulle de prøve "for gøy nærmest" å bedekke henne samtidig med den andre hoppa. Den andre hingsten som var med, ble brukt til dette - og han var ikke registrert noe sted.
 
Så slik ble Mitsi til. Oppdretteren angret sitt valg av hingst, da føllet aldri kom til å bli brukbart som avls-emne. Åkke som, Mitsi ble nå født 11 måndeder senere da moren gikk ute sammen med to andre hopper. Hoppa som var bedekt samtidig hadde føllet uken før, og siste hoppa hadde ikke føll ved fot. Hun var derimot høyt i rang, og hadde nok et sterkt mors-instinkt. Hun forsøkte nemlig tidlig på morgen-kvisten å stjele Mitsi fra sin mor! Gårdskona våknet av et svare leven utenifra, av skrik som gikk igjennom marg og bein. Hellig overbevist om at det var rovdyr på ferde, fikk hun karret seg opp av senga - vekket mannen sin - og føk over til beitet for å redde liv og lemmer til hestene. Der møtte hun Mitsis mor, fra seg av fortvilelse - og hoppa som ringet inn Mitsi, for dette føllet skulle HUN ha. Etter mye styr, fikk de skilt hestene - og reddet situasjonen.
 
Dårlig start på livet - kan man vel trygt si....
 
Oppdretter hadde ikke helt kunnskap nok til å vite hva hun drev med - så ormekurer var et ukjent begrep for henne angående føll. Mitsi fikk ikke oppfølging her, hvilket endte med at hun ikke vokste. Hun var tynn og skranten - og etter lang tid fikk vetrinær sett på henne. Endelig fikk hun sin for lengst tiltrengte ormekur, og de ekle snylterne som tok næringen føllet skulle hatt ble fjernet. Nærings-tapet i vekstperioden, har da gjort at Mitsi aldri er blitt høyere enn slik hun var som ca 1 - 1,5 år.
 
Opplærings-messig ble hun heller ikke jobbet like mye med som det andre føllet. Litt overflatisk på alle fronter - som vi har brukt mye tid på å finne utav i ettertid.
 
Så inntrykket av at hun var mindre verdt i forhold til det andre føllet, kan vi nok si oss godt enig i!!
 
(UVILLIG TIL Å GÅ INN I STALL, GAMMELT, NOE SOM HENGER IGJEN - LAVT UNDER TAK, LAMPE SOM HENGER NED, LIKER LYST - IKKE MØRKT)
 
He-he, her måtte jeg flire...Ganske riktig, er Mitsi til tider vrien å få inn i stallen. Vi må derfor sørge for at en annen hest går først inn - og så tasser vi etter med blandet hell. Sette henne på stall først - eller alene, kan vi bare glemme. Det ironiske, er jo at hun til tider er like vrien å få UT av stallen - så vi bruker samme metoden da. En eller annen må gå først ut også...Her må man være forberedt på at det kan gå fort igjennom gangen, sikte godt på døra - og den som leier får sørge for å være foran igjennom dør-åpningen - ellers er det fare for å bli skviset i det vi fyker ut. Hun oppfører seg mest ryddig når jeg leier henne selv, så det er å foretrekke!
 
Jeg vet såpass, at stallen er bygget om etter forskriftene satt av Mattilsynet. Taket er hevet - og gulvet er senket, for å oppnå 2,50 i takhøyde. Stallgangen har vært smalere, men er nå 2,20 - og inngangsdøra er også utvidet i bredde og høyde.
Vi var under telefonsamtalen inne på om det kunne være noe overnaturlig som "hang igjen". I praksis tror jeg faktisk bare det er INNTRYKKET av gamle-stallen som henger igjen i Mitsis erindring?! Hvordan det ligger an med lamper som "henger ned" - har jeg to teorier, uten at jeg husker hvordan stallen var belyst før.
 
Den ene teorien, er da - at: Det har jo vært ganske vanlig med kuppel-lamper, slike avlange saker - i eldre bygninger. Jeg mener det hang en slik i stall-gangen før, men er ikke helt sikker.
 
Den andre teorien, er at - når vi skor hestene i stall-gangen - bruker vi en ekstra lampe med skjøteledning for at hovslager skal se litt bedre. Denne lampen har aldri Mitsi satt noe særlig pris på...
 
Uansett, vi øver jevnt å trutt på å oppføre oss som fine jenter når vi skal inn/ut av stall - og ikke minst under skoing. Det har bedret seg betraktelig - men man må hele tiden være forberedt...Plutselig jogger vi avgårde - eller spretter inn i nærmeste boks som står åpen...! (hovslageren er til tider ganske imponert over min såkalte kontroll over hesten, he-he-he. Jeg tar det som underholdning, jeg!)
 
At Mitsi foretrekker lyse omgivelser, har jeg saktens merket godt. Hun er ung, og ting jevner seg ut med tiden - men mørket er ikke koselig...Rideturer vinterstid med tidlig mørke er gjerne ekstra omstendelige. Jeg skaffet meg en ridelykt, og dette har fungert fint. Hun forter seg gjerne litt ekstra, for å "holde følge med lyset" - og lyser jeg i en retning, vel - så går vi dit...
 
( mitt eget spørsmål: Hva er det med låven?? - svar fra Mitsi:
MØRK, JEG ER SENSIBEL, PASSERING VANSKELIG, DET BOR NOEN DER)
 
Her lurte du på om det kunne være noe overnaturlig. Låven og gården er en gammel bygning, og ja - den kan se ganske mørk og dyster ut i kveldingen når vi som oftest rir. Passeringen av låven er alltid vrien, og Mitsi kvier seg sterkt for å gå her. Enten stopper vi opp eks antall ganger, eller så ruser vi forbi med hodet i været. Jeg har forsøkt "alt" utenat det hjelper nevneverdig. Om jeg leier henne, går det fint - og om vi går med flere andre hester tripper vi bare litt...
 
Noen som bor her, og tanken på noe overnaturlig...ha-ha, etterhvert gikk det opp en lykt for meg også! Det GJØR jo faktisk det - BOR noen, mener jeg!
 
Gården driver nemlig utleie av overnatting, og på to steder på baksiden av låven ligger det brakker som det da hender bor noen i.....Ikke fast, men en gang i mellom. Derfor tenkte ikke jeg på det med en gang selv - men forklarer jo holdningen til Mitsi. Hun får jo aldri vent seg til stedet, siden det plutselig er noe nytt der! Og det er jo like ille i heste-øyne at noe MANGLER, som om det var noe NYTT. Ikke greit å være hest, nei.....Derfor nytter det lite å øve på stedet også, siden neste gang vi kommer, kan noe være endret uansett.  Og siden Mitsi nå engang er såpass følsom, så vel...Vi får leve med det, vi!
 
(Mitt eget spørsmål - tillit etter opplevelsen ved bekken - Mitsi svarer: RYGGE VEKK, IKKE STEILE BARE NESTEN,MOR GJORDE TING HUN IKKE VILLE, HAR TILGITT, GÅ VIDERE, TRO PÅ SEG SELV)
 
Ah, den evindelige bekke-historien. Den har virkelig plaget meg og min dårlige samvittighet - og derved også forholdet til hesten. Jeg hadde jo på forhånd fortalt mesteparten til deg - så troverdigheten i svarene her hadde jeg jo i grunnen ødelagt selv allerede.
 
MEN allikevel - at Mitsi har tilgitt og jeg må gå videre - har uansett hjulpet meg til å tenke annerledes!! Jeg har avfunnet meg med at skjedd er skjedd - og da det endelig var gjort, har ting gått mye lettere i ettertid. Jeg har kunnet slippe tanken på hendelsen, og dette har satt spor i måten jeg har håndtert Mitsi på - og derved har også HUN oppfattet at "mor er på bena igjen". Hvilket igjen selvsagt preger måten vi nå jobber SAMMEN på. Det har vært ordentlig deilig - så tusen takk!
 
(helse, kropp KORTE SKRITT, REDD FOR Å SKLI PÅ ISEN, KORT MUSKULATUR, STIV NAKKE, SKULDER, BAKPART)
 
Her har jeg ikke hatt mulighet for å sjekke ut noe særlig enda.
 
Samtidig lurer jeg fælt... Er det mulig å blande kortene litt? JEG er nemlig LIVREDD for at Mitsi skal skli på isen...Jeg HAAAATER å ri når holka har lagt seg på første delen av ride-ruta. Samtidig har JEG kjempetrøbbel med ryggen, skuldre og nakke - grunnet en skiveskade som ikke lar seg operere...Kunne ikke ri på et halvt år sist - og pr idag er det litt opp og ned. Går for det meste bra akkurat nå, bare rideturene ikke blir over 2 timer .
 
At hun har korte skritt, stemmer - men de kan bli riktig så effektive på hjemvei. I vår raskeste trav, knuser vi de andre mye større dølahestene på stallen også. De galloperer, og vi traver...Er nok kaldblodsen som stikker frem, her...I gallopp skryter vi av at de ser bare bak-hovene våre, he-he - vi kaller oss ikke "Mafioso Stunt Riders" for ingenting! Så om skrittene er korte, og vi er små av høyde - er vi ikke noen sinker av den grunn!!
 
 Vi har gått over til bomløse saler, da alle våre hester har vært under vekst - og jeg begynte å bli rimelig frustrert over stadig å måtte bytte saler. Godsalen min, en superkort western - som passet Mitsi perfekt - syntes jeg var så fin og god - at jeg glemte å følge med på om den passet. Dette endte med hvite flekker, og en klemskade ved manken. Så om Mitsi fremdeles kan ha låsninger etter dette, er slett ikke urimelig det heller!
 
(HVERANDRES REDDENDE ENGEL - MAMMA FORGUDER MEG)
 
Jeg  lider av angst - og Mitsi har selvsagt hjulpet meg med å bli bedre. Min erfaring er at man uten å mene det selv, faktisk blir veldig selvopptatt med en slik plage. Jeg tør ikke, orker ikke, klarer ikke....Før man vet ordet av det, dreier livet seg om akkurat det - og omgivelsene ble nødt til å innrette seg etter meg og mitt hele tiden av hensyn til meg, meg, meg.
 
Som familie kjøpte vi oss en åring - som vi fikk hjelp til å trene opp. I påvente av innriding av denne en gang frem i tid (virket kjempe-lenge til...) fikk jeg lov å ri en tre-åring som trengte litt mere trening og ikke minst omtanke. Og jaaaa, selvsagt var dette Mitsi. Det lille gullet, som viste seg å være så vanvittig lik meg selv...nervøs og anspent, litt uberegnelig og rar.
 
På seg selv kjenner man andre, heter det jo - og jeg mener og påstår at det stemmer alldeles fint! Vi har utviklet oss sammen, og på et vis vokst sammen samtidig. Jeg er psykisk i stand til mye mer enn det jeg var - og det er Mitsi også. Vi har begge blitt eldre også, da - så noe er jo naturlig utvikling - men absolutt ikke alt. Jeg ikke bare forguder hesten, jeg er fysisk avhengig av henne! Etter at vi fikk igjen siste hesten vår, har det vært min jobb å ri denne - siden de andre ikke helt takler henne. Men jeg har faktisk blitt syk av det! Kvalm og vondt i hodet, vondt i ryggen - ja i det hele tatt.
Mitsi på sin side, ville ikke bli med fra beite - stopper opp og vært noe uvillig (eller løpt ut) på tur.
 
Etter to uker, fikk jeg survet meg til å ri Mitsi igjen - og det var en lise for sjelen! Litt teit, men helt sant...Som balsam for sjelen. Mitsi var også pigg og munter, og vi koste oss veldig! Så kanskje vi er litt syke i hodet begge da - eller kanskje ikke!
 
Uansett hvordan ting er eller ikke er - håper jeg vi får et riktig langt liv sammen - og om dyretolkning kan hjelpe oss på veien, kan jeg ikke se noen grunn til å la det være i fremtiden heller!!
 
Med mange takk
fra oss begge - Mitsi og Odny!

Som kommentar til spørsmål om jeg kan "fange opp" eiers redsel for å skli på isen så er svaret JA! Da jeg begynte med kommunikasjon fikk jeg masse om eier,familie,venner mm. Nå kan jeg skille mer hva som er menneskets og hva som er dyrets problemer og plager. Jeg kan få inn eier hvis det har betydning for dyret og det er viktig.
 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

29.01 | 16:03

Hei
Bare ring 41200912

...
29.01 | 14:01

Hei
ta kontakt via tlf 41200912

...
29.01 | 12:33

Hei jeg har en yorkijente som er livredd for alle lyder,det er vondt å se at hun er så redd.. Vi har hatt henne siden Mai 2017 . Er det mulig å få hjelp?

...
29.01 | 08:55

Bare ring 41200912cfor en hundeprat

...
Du liker denne siden